Skip to Content

Sett utenfra – Det e lett å drømme i Risør, hele stedet inspireræ te det

Closed
by July 30, 2017 General

Risør va et vidundæli sted å vokse opp, e ville ikke ha bytta med noen. Som ungæ kunne vi sitte med ørene på stilkæ og store øyæ når de gamle sjøulkene fortalte om land og byæ de hadde vært i, om turæ de hadde vært på, om stormæ på havet og farefulle seilasæ.

En a de va naboen på Kjerkeberget, Daniel. Han pleide å sitte på benken utafor huset sitt på varme sommædaæ å knyte fendere. E satt ofte ved sida og hørte på historiene hans, de va fantastiske, om ikke alltid like sanne. Men hva gjorde dét, de egga fantasien og ga den vingæ, og e kunne bli med han ut i den store verden, om e ville. Han hadde vært ovæalt, i Singapore, Shanghai, Sydney, Wellington, Baltimore andyounameit. Dit ville e også dra en dag…

En levende by

E tenkæ rett som det e på Daniel ennå, og på Risørs stolte fortid som seilskuteby. Det e en inspirasjon. For en tid det må ha vært, med all virksomheten som fulgte med at byen i sin storhetsperiode hadde godt ovæ hundre skutæ i sitt eie.

Det må ha vært liv og røre både i byen og de tilliggende distriktæ, og aktivitetæ te alle døgnets tiæ på båt- og skipsbyggeriene, i dokkene og på verftene, og hos alle yrkesgruppene som leverte produktæ og tjenestæ te alt som hadde me skipsfarten å gjøre.

Det e selvfølgelig ingen grunn te å romantisere livet for ”folk flest” i siste halvdel av 1800-tallet, for det va et ekstremt klassedelt samfunn, med en brutal sosial struktur, den samme som fantes i alle byene langs kysten, og i by og bygd i innlandet også. Noen få eide møe, og mange lite, og det va ennå lenge te sosialdemokratiet blei innført.

VERDENSFARER I KLAFFER, IKKE REP: Hans Fredrik Jacobsen forteller om barndommen i Risør der sjøfolkas historier vekte fasinasjon og drømmer hos en ung gutt. I voksen alder har han selv sett verden, da ikke igjennom skottene på en båt, men med fløyta som inngangsport, eller Loknesgap, som han selv illustrerer det

VERDENSFARER I KLAFFER, IKKE REP: Hans Fredrik Jacobsen forteller om barndommen i Risør der sjøfolkas historier vekte fasinasjon og drømmer hos en ung gutt. I voksen alder har han selv sett verden, da ikke igjennom skottene på en båt, men med fløyta som inngangsport, eller Loknesgap, som han selv illustrerer det
Foto:

Og livet på og ved havet kunne være beinhardt. Men det va likevel en mulig vei te friheten, ellæ ”friheten”, og den gikk gjennom Loknesgapet, om bord i ei skute.

Utenfor venta den store verden. Det va mulig for de fleste ungguttæ å dra ut gjennom det gapet, enten det va av pur nødvendighet ellæ for å realisere sine drømmæ; og se den verden du den dag i dag kan ha følelsen a å være i kontakt med når du står på toppen a Urheia, ellæ på det yttærste skjær og skuæ mot horisonten.

Hva skjulæ seg bak, montro? Hva du opplevde når du kom dit, va selvfølgelig avhengig av hvilke brilleæ du så verden gjennom. ”Jeg har reist, jeg har sett hele verdens krapyl, makkedille, makkedulle, makkedei”, som det hetæ det i en gammel shanty. Den slags brillæ finnes vel ennå, selv om vi i dag e atskillig mer opplyste enn sjøfolk uten utdannelse på 1800-tallet.

Ingenting stengte for verden

Ja, det e lett å drømme i Risør, for hele stedet inspireræ te det. Historien, og historiene, og ikke minst Risørs beliggenhet heilt nærme havet, og naturen. De fleste kystbyene i Norge liggæ inni en fjord, ellæ e skjerma av øyæ, men Risør har bare den lille kransen a små og litt større holmæ og skjær mellom seg og storhavet.

Det gir en sterk frihetsfølelse, med den høye himmelen, og ingenting som stengæ for utsynet. Det e en egen atmosfære der, som du merkæ med en gang du kommæ dit, og som også va merkbar når e vokste opp. En slags magi i lufta, en eim av eventyr. Og så e det det veldige havet, med alle skiftningene, luktene og fargene.

På holmene kan du gå i timevis å beundre de fantastiske figurene og mønstrene i svabergene, hvis du har tid. Og Risør e en veldig vakkæ by, det må vi ikke glømme. Den e et produkt av storhetstida, da oppfatninga av det som va estetisk gjenspeilte seg i både hus- og båtbygging. Det e lett å se på alle de gamle bildene som finnes bevart, både av byen, båtene og alle skutene med de klangfulle navna.

«Riv rukkelet»

Møe seinere, lenge ettæ at storhetstida va ovæ og Risør hadde blitt en av de fattigste kommunene i Norge, va det sterke kreftæ som ville ”rive rukkelet” og bygge nytt og moderne for å få økonomisk vekst. Det hadde Risør heldigvis ikke råd te. Det e vi glade for i dag, og for at Risørs innbyggere og politikere i mye større grad skjønnæ å de har mellom hendene.

Venkes blokkfløyte

Men e har alltid vært fascinert a de som dro te sjøs, selv om e aldri blei sjømann selv. E blei musikæ i stedet, og at det e en del likhetspunktæ kan det ikke være tvil om. Det e et veldig spesielt yrke og liv, som de fleste ikke vet så møe om, for de ser bare musikerne når de opptrer. Det e derfor musikere ofte har en heilt egen sjargong seg imellom, akkurat som sjøfolk, den uttrykkæ en felles virkelighetsoppfatning, som te tiæ kan skille seg en smule fra andres. Men en kommæ sæ da rundt her i verden.

For e har vært og spilt i mange av de byene rundt på kloden, som Daniel fortalte om.

Blokkfløyta, som e lånte som 13-åring av kusina mi, Venke, som e sleit ut, og som ho aldri fikk igjen, blei mitt Loknesgap. For fløytespillet mitt førte meg ettæhvert ut på eventyr, og det e ikke slutt ennå.

E lagde faktisk en låt som hetæ Loknes en gang e va inspirert, den blei spilt inn i Katmandu i 2003, og finnes på en CD som hetæ «Himalaya blues», som vi festa te rillene på en dag vi hadde fri på en turné i Nepal. Det e jo nesten som en god sjømannshistorie i sæ sjel, selv om det e langt derfra te nærmeste havn.

Daniel i Shanghai

En aen gang va Tone og e i Shanghai på spilleoppdrag, og på en tur i byen der havna vi på et tehus der et lokalt orkestæ satt og spilte vakkæ og, for oss, eksotisk kinesisk musikk på nydelige, tradisjonelle kinesiske instrumentæ. Vi satt lenge og hørte på de vennlige og fabelaktige musikerne mens vi drakk jasminteen vår, og e har lurt på om Daniel noen gang hadde vært på det tehuset når han va i Shanghai. Men det e nok sannsynlig at han havna et aent sted i byen, på en aen type sted. For sjøfolk og musikere vankæ nok stort sett på litt forskjellige stedæ.

Men av og te treffes de.

Previous
Next